Lederskapstrening kontra doggie-zen

Egentlig er vel lederskapstrening og doggie-zen det samme i grunne og bunn, men det er to forskjellige måter å utføre det på. I lederskapstrening krever en ved å si nei og kanskje "lese paragrafer" (Anders Hallgren), mens i doggie-zen tar man bare vekk godene hvis ikke hunden gjør som vi ønsker. Vi oppnår det samme med begge metodene. Tidligere trodde vi at vi måtte kreve ved å nekte, men nå vet vi at vi kan oppnå det vi ønsker ved å "være litt lur" og strategisk...

Jeg har brukt begge metodene, og liker best doggie-zen. Hverdagen blir mye hyggeligere hvis man slipper å gå rundt å kjefte og rynke brynene. Feks når hunden skal sitte å vente på "væsågod" før den får spise. Jeg har ikke gått inn med krav en eneste gang, men Cindy sitter pent å venter 10-15 sekunder. I begynnelsen var det litt knøvlete å skulle fjerne matskåla for hver gang hun bare hev seg over den, men så kunne hun vente litt lenger og plutselig en dag, så ventet hun så lenge som jeg ville. Og hun skjønner nå at det ikke er lov å spise når jeg sier "vovvov" eller et annet tulleord.