Dekk, stå og ny musematte

Trente dekk inne, vekslet etterhvert med stå, godt resultat. Virker som hun begynner å forstå forskjellen. Prøvde også to ganger med sitt, men det forsto hun ikke, så jeg slutta med det.

Stemme, spekepølse og kjøpte godbiter.

Fant ikke den lille, røde musematta mi, så jeg fant en annen - en stor, prikkete musematte. På to-tre klikk så forsto Cindy at den skulle trampes på, og jeg økte avstanden først til 1 m og så bandt jeg henne og la musematta 3 meter unna. Trampa på den selv, gikk tilbake og slapp hunden. Ho sprang og trampa på musematta og fikk klikk. På denne avstanden virka imidlertid et "Bra!" bedre! Gjorde dette ti ganger.

Dekk

1. økt: Stå og sitt om en annen,4-5 ganger, godt resultat.

2. økt: Frivillig dekk 3 x, på de neste 4 dekkene flytta jeg kommandoen stadig lenger fram. Godt resultat. Cindy har en overtro om at hun skal legge seg med forpoten på min fot, og jeg prøver å unngå å belønne sånne tilfeller.

Stemme, ikke klikker. Godbit med lek til slutt.

Sitt og stå stimuluskontroll

Etter å ha trent stå noen ganger (under baklengs marsj), så vekslet jeg noen få ganger mellom å sitte og stå, med belønning mellom hver gang. Det gikk bra!


Brukte bare stemme, ikke klikker.

Belønning: Hovedsakelig leke. Godbiter innimellom, men Cindy har mistet så mange tenner i det siste at hun har problemer med å tygge godbitene, hun suger dem heller, og strever verre! Og hvis hun har fått en godbit og svelgt den mer eller mindre hel og deretter får leke, så hoster og harker hun sånn at det slett ikke blir belønning, men bare en plage!

"Åh, det kløøør!"

Stå

Javel. Da har vi tøffet videre, og begynt å trene stå. Stå har vi trent før, og den fins i arkivet. Men jeg opplever at det ikke alltid er så enkelt å få fram den adferden jeg ønsker med en gang. Hun prøvde med sitt, rygging og dekk noen ganger før hun tilfeldigvis sto og kunne få klikk for det. Etter noen Bra! så forsto hun imidlertid at det var stå som gjalt.

Et par økter etter og vi begynte med stimulikontroll. Foreløpig sier jeg kommandoen i det øyeblikk hun stanser, eller at hun står stille. Bruker ikke klikker, men stemmen, føler det fungerer best på dette momentet.

Siste økta i ettermiddag, begynte vi med stå under baklengs marsj. Fordi hun tilbød det helt tilfeldig selv en gang! Tenker det er en fordel å få denne under stimulikontroll raskt, og begynte under samme økt å i kommando før ståen, med godt resultat.

Strategisk levering av forsterker: Jeg veklser med å hive godbit bak, hive leke bak, og atvi går til siden og leverer godbit. Forsøker å unngå at hun går framover for å få godbit etter å ha fått ros for å stå.

Å sitte

Vi fortsetter med "værsågod" og det andre vi har gjennomgodt siste uka, og tøffer videre: Siden Cindy tilbød sitt i går, så tar vi det fram i dag. Klikka for frivillig sitt noen ganger, la kommando på og flytta kommandoen stadig lenger fram. Det gikk fort for jeg har jo trna på dette før. Nå skal vi få stimuluskontroll. Fra nå av skal jeg bare klikke når hun sitter etter kommando "sitt". Hvis hun drøyer et par sekunder med å sette seg, så blir det intet klikk. Snu ryggen til å vente 8-10 sekunder før jeg gjenopptar treningen. Der må jeg være konsekvent!

Akkurat det sliter jeg med: Å ikke gi godbit når hun prøver på alle måter å oppnå min oppmerksomhet; sitter, ligger, står, hopper, rygger...Hun er jo sååå søt! Og så skal jeg være kald og vente på at hun gjør akkurat det jeg har bestemt...Det er vanskelig, det!

Bra!

Jeg er bevisst på å ikke bare bruke klikker, men også et kort "Bra!" innimellom. Det er ikke bestandig jeg har klikkeren med eller klar, men en bevegelse som jeg ønsker å fange kan jo komme når som helst. Ord har funket før, så det funker jo i 2007 også. Men i innlæringen av mange øvelser er det ikke tvil om at klikkeren er mer presis!

Vi har trent trinn 1 og trinn 2 i doggie-zen-innlæringen. Dvs jeg har kasta godbiter og sagt "værsågod" med en gang 10-15 ganger, og deretter holdt hunden igjen i båndet når jeg kaster godbitene og ventet til hun ser på meg før jeg har sagt "værsågod". Hun forsto det raskt, men jeg må øve noen ganger til før jeg kan si at hun forstår dette.

Trente ca 5 ganger på musematta, med økende avstand til halvannen meter. Hun vet at hun skal tråkke på den, men hun begynte å skulle bite i den etter at jeg hadde sagt bra. Det er jo ikke ønskelig, men jeg tror det ble for høyt stress i momentet siden jeg trente like etter at vi møttes etter dagens adskillelse...Altså - det er ikke lurt å ha for mye stress i øvelsen - selv om at jeg gjerne vil ha noe stress for at hun skal springe raskt til musematta og trampe på den.

Trente litt fokus under bakover-marsj, hun fulgte etter og fikk klikk for det et par ganger. Tredje gangen så satte hun seg plutselig helt av seg selv under marsjen, og da klikka jeg, for det er jo noe jeg kan bruke senere. Dette skjedde en gang til, og jeg klikka. Så da har vi plutselig begynt å trene sitt under bakover-marsj! Hadde egentlig tenkt å vente litt med det, men nå skal jeg lese i "bibelen" (=boka "Lydighetstrening i teori og praksis") om dette momentet slik at jeg er forberedt på hvordan jeg skal jobbe videre med det om det plutselig oppstår igjen!

Doggie-zen neste!

Vi tar med oss target-treningen videre i toget og tøffer videre: Som neste vogn velger jeg herved doggie-zen. Valgt fordi jeg trenger forståelsen av "værsågod!" i den videre treningen.

Musematte

Targetstick og pekefinger øves på med godt resultat. I kveld ok jeg musematta med ut, og Cindy hoppet på den med en gang! Økte sakte avstanden til ca 2 m, like begeistret. Men likevel - av og til kan hun bli sittende å bare se forventningsfullt på meg lenge. Og til slutt må jeg ta et skritt i retning musematta for å få henne til å hoppe på den igjen.

Hvorfor det?

Targetstick

Fokus er i orden, men selv om vi går videre med å perfeksjonere neste øvelse, så glemmer vi selvfølgelig ikke denne. Nei, fokus, eller kontakt, er "lokomotivet" i toget, og de neste øvelsen er vognene vi drar etter oss! Uten lokomotivet kommer vi ikke framover!

Neste øvelse ut er targetstick. Vi har øvd før og hun kan følge etter targetsticken noen meter. Nå skal vi øke antall meter. Jeg har kjøpt en dyr, proff targetstick på canis, men foretrekker åg bruke en gammel teleskopantenne fra en gammel radio. Den tar mye mindre plass i lomma, er smalere og lettere og man kan regulere lengden på den.

Rette på noe

Jeg har hatt problem med å fjerne meg fra veggen når vi trener utgangsstilling, eller å gå til en mindre vegg. Da setter Cindy seg skjevt. I dag gikk det opp for meg hvorfor. Jeg har nemlig klikket for at hun sitter og lener seg mot veggen! Da sitter hun jo skjevt!

Oioioioi! Nå skal vi legge utg. på hylla en uke, minst. Jeg må tenke ut hvordan vi skal gripe dette an. Og så skal jeg konsentrere meg om en og en ting av gangen, gå litt mere i dybden på momentene enn jeg har gjort til nå. Cindy har vært borti det meste av de grønne grunnferdighetene, men det sier seg selv at på 2 mnd så har vi ikke tatt det så grundig på hver. Vi har bare "smakt" på GFH, for å kunne lettere dra dem fram og fintrene senere. Nå er tiden inne.

Først ut i dag er fokus. Vi skal trene på fokus foran meg, og når jeg går bakover. Det er hun ganske flink til egentlig. Men vi skal øke forstyrrelsene rundt, og komme opp i 20 sek og 20 skritt før jeg er fornøyd.

Da er vi i gang!

Etter mye om og men så kan jeg i dag, på selveste fredag den 13. april, erklære denne bloggen for åpnet.

Bloggen er opprettet for å holde orden på treningen av Cindy. Hun klikkertrenes, og i klikkertrening mer i noen annen trening er det viktig med full oversikt over treningene og resultatene. Først litt bakgrunnsinformasjon:

Jeg var 13 år da jeg fikk min første hund, en shetland sheepdog som fikk navnet Toonie. Toonie ble ikke akkurat klikertrent, men hun ble trent hovedsakelig med postive metoder. Ikke akkurat fordi det var det jeg lærte på dressurkursene på den tiden, men fordi hun var så myk at man ikke trengte å ta henne i nakkeskinnet ( datidens irettesettelse) for å få henne til å forstå.

Toonie ble trent med hunder som Lassie og Benji i bakhodet. Hun lærte mange triks. Jeg oppdaget etterhvert lydighetskonkurranser, og ble med på dette, men ikke med så veldig stort hell. Jeg leste alt av hundebøker som jeg kom over og prøvde ut forskjellige treningsmetoder. Det kunne ikke være lett å være Toonie...

Jeg fikk etterhvert en bok som heter "En lydig hund på 21 dage" av Dick Maller og Jeffrey Feinman. Dette ble min yndlingbok og grunnlag for å lære inn mange av kommandoen på nytt med en positiv metode. Jeg er fremdeles fasinert av denne boka, fordi den på mange måter var forut sin tid. Den har flere ting til felles med klikkertreningen som gjelder i dagens hundetrening:

" På forhånd skal De have gjort op med Dem selv, hvad De vil træne hunden i at gør, og nu skal De blot vente på, at den gør det af sig selv. I samme øjeblik det sker, begynder dressuren. Deres hund har for eksempel sat sig. Det er udmærket. De klapper den og roder den meget. (...) Næste gang, den sætter sig, siger De "Sid", og fortsætter med at rose den."

Videre står det at man skal fortsette treningen bare så lenge man selv og hunden synes det er moro, og man skal ikke tvinge hunden til noe. I hverdagen skal man gå bort og rose hunden og si sitt når den har satt seg av selv. På den måten vil hunden lære seg kommandoen og man kan etterhvert kreve litt mere av den, "dog uden at tale hardt til den, men De skal blot vente med at rose den, til den sidder, som De vil have det."

En annen bok som har betydd mye for mitt hundeliv, er "Lykkelige, lydige hunder" av Anders Hallgren. Også denne boka er ganske positiv. Det er ikke noe nakkeristing her i hvertfall, man skulle heller "lese hunden teksten", dvs tvinge den til nær øyekontakt og snakke alvor med den.

Cindy blir trent etter bøkene til Morten Egtvedt og Cecilie Køste, "Klikkertrening for din hund" og "Lydighetstrening i teori og praksis", og slett ikke nakkeristet eller lest teksten til. Men det beste fra de nevnte 80-tallsbøkene, er fremdeles i bakhodet mitt og ikke forkastet totalt!

Til slutt: Etter Toonie, fikk jeg Tika, en herlig blanding mellom schäfer og golden, og et år etter kom Cera inn i familien, en kleiner münsterländer med hjerte av gull. De ble trent mye etter Järveruds metoder og konkurrerte i hhv LP klasse 2 og 3. Etter Tika, kom Inka. Inka var en blanding mellom bordercollie og buhund, fantastisk å jobbe med, men akk, så fort hun også lærte seg uvaner! Inka ble hos oss bare et halvt år, men ved hjelp av en blanding av Järverud og klikkermetoden, ble hun utrolig flink på det halve året! Nå er det altså beaglen Cindy som gjelder!