Bursdagsfeiring

Hei, jeg heter Cindy og nå tar jeg over bloggskrivinga her! Basta-voff! For jeg er veldig misfornøyd med oppdateringa på bloggen min. Hun som jeg hadde delegert arbeidet til, har fått sparken! Basta-voff!

Jeg er altså Cindy. En meget pen beagle. Det synes i alle fall jeg selv og menneskefamilien min og noen utstillingsdommere. Noen dumme dommere sier jeg har feil farge på pelsen min, det er den eneste feilen de finner med meg, men likevel sier de at jeg ikke kan få premie på grunn av dette! Dette synes jeg er uhørt! Jeg har verdens fineste farge på pelsen min. Alle kan vel ikke være helt like, vel? Og dessuten er det FINT å være ANNERLEDES! Jeg er stolt av det! Å si at jeg har feil farge, er diskriminering!Basta-voff!

Vel, nok om det! Jeg hadde bursdag i går, det var det jeg ville fortelle om. Jeg var 3 år. Familien min sier at nå er jeg ingen ungdom mer, nå er jeg VOKSEN. Men jeg føler meg ikke så voksen, egentlig. Ikke inni meg. Jeg liker å leke og tulle og gjøre rampestreker. Kan man gjøre det når man er voksen, tro? JEG gjør i hvert fall det! Basta-voff!

Altså, jeg hadde bursdag i går. Jeg fikk besøk av noen menneskevenner, men bare en hundevenn. Vel, venn og venn, fru Blom! Han heter Mickey og liker meg ikke. Gamle gubben! Jeg forstår ikke at han kom, engang, for jeg måtte være i bur når han var her fordi han bare knurra og glefsa etter meg når jeg ville lukte og snakke litt ( og leke litt) med han. Duste-Mickey!

Mennskebarna hadde laget kjeks som så ut som hundebein til meg. Det synes jeg var snilt gjort! Kjeksen forsvant etter to sekund. Menneskene mine sier at jeg er grisk og spiser alt for fort, men man kan vel spise akkurat som man vil. Dette er vel et fritt land?! I gavene mine fikk jeg små og store tyggebein og noe hundegodteri hos mor. Tyggebeina kasta jeg meg over og på en-to-tre var de gnagd så små at jeg kunne ta restene ut i hagen for å grave dem ned.

Det dumme med vinter, er at det ikke er så lett å grave i hagen lenger. Så jeg må legge beina mine under planker og løv og sånn. Jeg prøver å dytte løv og sånn over beina med snuten min så godt jeg kan, og det går til slutt. Jeg husker alltid hvor jeg har lagt beina mine, og hvis jeg får lyst på noe godt, så bare går jeg rett dit hvor det ligger et eller anna bein og så graver jeg det opp. Det er litt svart og skittete, men det gjør egentlig ingenting. Det er bare familien min som synes det gjør noe. De sier det ser heslig ut! Tenk å si noe sånt om maten min! Tenk om jeg sa noe sånt om maten deres!

Godteriet som jeg fikk av mor, forsvant på ett sekund. Dvs det jeg fikk lov til å spise, forsvant på ett sekund. For jeg fikk ikke alt. Når matmor blander seg oppi hvor mye jeg skal spise av mitt eget godteri, synes jeg hun er dum. Det har hun ingenting med! Men sånn er det å være en stakkars hund. Vi må bare la familien bestemme litt av og til. For da blir de så godlynte og greie å ha med å gjøre.

Jeg fikk krone på hodet på bursdagen min, som rett og rimelig er. Det sto "CINDY 3 ÅR" på den med glitter. Matmor hadde tatt et strikk på den så den satt fast på hodet mitt. Først skjønte jeg ikke helt vitsen med den og ville ta den av med en gang, men matmor klikka litt til meg og klikking det liker jeg, for da får jeg godbiter! Masse! Så da var det greit, da kunne jeg ha den på hodet, da. ALT FOR GODBITER! Det sier nå jeg.