Når innkalling ikke fungerer

Utpå morgenen våkner huset til liv. Tre unger, to voksne og en hund. Vi voksne titter ut. Regn i dag også. Sukk.

Klokka er sju. Om en halv time må vi sitte i bilen alle sammen, klare til å kjøre til barnehage, skole og jobb. Hunden også. Hun skal være med far på jobb. Så slipper hun å være hjemme alene hele dagen. Man må ta godt vare på hunden sin.

Stelle seg, lage mat, spise, pakke sekker. Så er alle klare til å dra. Klokka er 7.35. Fem minutter forsinket, men det går greit.

Det er bare en ting som mangler - bikkja. Vu har inngjerdet hage, så hun går løs. Vi roper, hun står bare å ser dumt på oss. Vi tar fram båndet. Hun pleier å komme fort da, for hun tror vi skal gå tur. Men ikke denne gang. Hun bare skvetter unna oss. Vi lokker med leke og godbiter, men ingenting hjelper. Hun finner selv e leke og springer tulling rundt i hagen heller.

Klokka tikker og går. Vi begynner å bli ganske frustrerte. Til slutt setter vi oss alle i bilen og kjører ut av porten. Lukker porten og kjører nedover innkjørselen. Så løper jeg tilbake og venter å se bikkja bedende ved porten "Kan jeg få være med? Jeg skal oppføre meg. Unnskyld."

Hehe. Den gang ei. Dette er ikke hvem som helst av en hund, det er meget selvstendig og sta beagle! Neimen om hun vil gi seg! Ny runde med lokking og luring og roping, mer desperat denne gang. "Tålmodighet er en dyd", tenker jeg og puster ut -og inn. Ut og inn. "Hva ville Morten Egtvedt ha gjort nå? Hva ville han sagt hvis han hadde sett meg nå?"

Jeg gjør sikkert mye feil, men jeg blir iallefall ikke sint. Her er det positive metoder som gjelder! På en eller annen måte får jeg til slutt hunden i bånd og gir henne en tørr forkule som belønning, før jeg leier henne til bilen. Endelig kan vi kjøre. Klokka er 7.47. Sjefen forstår det sikkert. "Beklager, men bikkja ville ikke dra før."

Positive metoder! Det er jammen ikke lett å holde hodet kaldt i sånne situasjoner. Neste gang hun er ute før vi skal på jobb, så blir det med langline på. Så kan jeg fange henne inn iallefall.

Tanker om hvorfor Cindy ikke kommer:
Forsterkningen er ikke god nok. Det er mye mer moro å springe rundt i hagen, enn å komme å få en godbit for så å måtte gå rett inn i bilen. Hvis jeg hadde vært hund, så hadde jeg gjort det samme: Det er moro å leke sisten. Å leke sisten er også en forsterkning, men den har ikke jeg kontroll over når hun ikke er i langline.

Hva skal til for at hun skal synes det er kjempetopp å komme i bilen? Grisøre er det beste hun vet...

Konklusjon: langline for å hindre henne i å springe vekk + grisøre når hun kommer i bilen.

I gamle dager ville jeg hatt langline på og fanget bikkja og lest paragrafer til den (Hallgrens metode). Det er jo ikke akkurat så veldig slemt, men jeg har nå engang bestemt meg for å unngå det så lenge som mulig med Cindy. Det er et eksperiment: Går det an å få en sta og selvstendig beagle til å bli lydig med klikkertrening (positiv forsterkning og negativ straff).

Køste og Egtvedt sier at "selv en erklært klikkertrener vil noen ganger bruke positiv straff og negativ forsterkning". (Lydighetstrening i teori og praksis s. 199). Men det er mer for å stoppe hunden i gå på bordet eller dra i gardinene. Dette med at bikkja stikker av når hun skjønner at vi skal dra vekk, er et mer komplekst problem, som jeg ser det. Jeg skal forøke på positivt vis først.